Vi skrur tiden tilbake til 1993. Kjell Schevig bor og arbeider i Oslo. Som produktsjef i en relativt stor bedrift er firmaleiligheten på beste vestkant et lukrativt frynsegode.

Når han en februardag møter tyske Beate, går det ikke lang tid før hun flytter inn hos hommelvikingen.

- Hun var kvikk, energisk og jeg falt for hennes røffe sans for humor. Etter bare ti måneder i Norge snakket hun så godt norsk at man ikke kunne høre at hun var tysk, sier Kjell Schevig.

Paret giftet seg i 1994 og bygget hus. Huset sto ferdig høsten 1995, samme høst som paret får en datter.

Men etter to-tre år begynner forholdet å skrante. Konfliktene ble flere og samlivsbruddet var til slutt uunngåelig.

- Da vi ble separert i 1997 nektet Beate meg å ha datteren vår alene fordi hun mente jeg ikke hadde nok kunnskaper til å ta meg av et så lite barn alene.

At Kjell Schevig har to barn fra et tidligere forhold hjalp ikke.

- Vi hadde massevis av meklinger, familierådgivning og prøveordninger, men ingenting førte fram. Jeg fikk kun treffe datteren min to timer av gangen, og bare med Beate til stede. Det var ikke holdbart, så jeg gikk rettens veg for å få normalt samvær med datteren min. Dette var sommeren 1999.

Kjell Schevig forteller sin historie med stor presisjon. Detaljene sitter spikret etter å ha rekapitulert datoer, årstall, hendelser og lovparagrafer i stort antall.

For samtidig som rettssaken ble forkynt, rømte Beate fra Norge til Tyskland. Hun tok med seg parets datter og forlot Norge. Kjell Schevig ble nærmest paralysert.

- Det var et sjokk. Rett og slett et sjokk, sier Kjell Schevig.

Han unner ingen andre opplevelsen av å bli frarøvet et barn, og heller ikke håpløsheten han kjenner på kroppen etter flere års kamp mot både norske og tyske myndigheter.

Selv er Kjell Schevig overbevist om at saken hans hadde stilt seg ganske annerledes hvis en norsk mor hadde blitt frarøvet sitt barn, og det var far som hadde bortført barnet.

Han levner verken Justisdepartementet eller NAV Utland noen ære, og hevder at mange av hans problemer bunner i det faktum at han er mann.

- NAV påstår at deres saksbehandling er kjønnsnøytral, men det finnes ikke eksempler på norske mødre som betaler bidrag for bortførte barn i utlandet. I mitt tilfelle opererer staten, ved NAV, som pengeinnkrever og torpedo på vegne av en tysk statsborger og en tysk domstol. Min ekskone blir altså belønnet for sin bortføring, takket være god hjelp fra norske myndigheter, selv om hun altså åpenbart har forbrutt seg grovt mot norsk lov. Jeg synes det er usmakelig, sier Kjell Schevig.

Justisdepartementet har opprettet en nettside med tips og råd til foreldre som opplever at barnet deres blir bortført (www.barnebortføring.no). Dette tiltaket er ifølge Schevig ikke spesielt vellykket. Problemet er at Schevig har erfart at verken politiet, justisdepartmentet eller andre myndigheter stiller opp når det trengs.

- Politiet og Namsmannen nektet for eksempel å ta imot min anmeldelse av bortføringen. Politijuristen sa rett ut at dette ikke var noen bortføring, fordi ”jenta er jo sammen med sin mor”, forteller Schevig.

Sammen med flere andre som har opplevd å få et barn bortført, har Schevig nå etablert et alternativt nettsted om barnebortføring.

- Dette er en nettside som er laget av foreldre med barn bortført utenlands. Vi føler oss sviktet og glemt av norske myndigheter. Vi gir råd og hjelp basert på erfaringer, sier Kjell Schevig.

Da Schevig ble frarøvet sin yngste datter, begynte en årelang kamp mot både ekskona, norske myndigheter og tyske domstoler. En kamp som har tappet ham for både krefter og penger.

- Det har vært et sant helvete. Ikke bare har opplevelsen av å bli frarøvet en datter vært vond, men det tærer på kreftene å måtte kjempe mot vindmøller i domstoler og statsapparat også, sier Schevig.

Etter å ha summet seg etter sjokket over bortføringen, reiste Schevig sak i henhold til Haag-konvensjonen.

Både Tyskland og Norge er tilsluttet denne internasjonale konvensjonen hvis formål er blant annet å løse barnefordelingssaker på en rask og effektiv måte. Hovedregelen er kort fortalt at barnet skal tilbakeføres til det landet det ble bortført fra, og at barnefordelingssaken skal avgjøres der.

På Justisdepartementets nettsider fremholdes det at norske myndigheter kan yte bistand slik at konvensjonen overholdes:

”Målet med Haagkonvensjonen er at barnets faktiske situasjon før bortføringen eller tilbakeholdelsen skal gjenopprettes. Barn som er bortført fra Norge til utlandet skal tilbakeføres til Norge, slik at avgjørelser om barnets fremtid kan treffes her.”, skriver departementet.

Videre heter det:

”Dersom vilkårene i konvensjonen er oppfylt, er utgangspunktet at barnet straks skal tilbakeleveres til Norge.”

Kjell Schevigs erfaring er ikke like rosenrød.

- I Tyskland ble min begjæring brått avvist av delstatsdomstolen. Dommeren sa rett ut at han ikke brydde seg om annet enn sin egen domstols lover. Jeg måtte ha anket til et føderalt domstolsnivå for å kunne vist til Haag-konvensjonen. Dette er en klassisk uthalingsteknikk, for i mellomtiden – mens man venter på at anken blir behandlet - har man mistet så mye tid at barnet likevel ikke sendes tilbake til Norge, sier Kjell Schevig.

Etter at datteren ble bortført har han lest og arbeidet nærmest døgnet rundt med sin egen og andre barnebortføringssaker. Og Schevigs konklusjon er klar:

- Tyskland har et svært dårlig rykte når det gjelder internasjonale barnebortføringer. Mindre enn 10 prosent av alle barn som ulovlig er ført inn i Tyskland blir sendt tilbake i henhold til Haag-konvensjonen, hevder Schevig.

- Samme år som min anke ble avvist av den tyske domstolen, tok daværende president Clinton opp Tysklands manglende respekt for Haag-konvensjonen med forbundskansler Schröder, sier Schevig og viser til at utklipp fra avisa Chicago Tribune. Her står det;

”President Clinton recently met with German Chancellor Schroeder and urged him to help return abducted American children to their parents”.

- Det er naivt å tro at Haag-konvensjonen vil virke av seg selv, uten at norske myndigheter viser tilstedeværelse. Men så lenge det offentlige Norge bare bøyer nakken og hopper når tyske domstoler sier hopp, forblir jeg og flere i min situasjon rettsløse i vårt eget land, sier Kjell Schevig.

Etter at datteren ble bortført til Tyskland i 1999, slo Borgarting Lagmannsrett fast i en kjennelse 29. august 2000, at jenta ble ført ulovlig ut av Norge, ”i en grov selvtektshandling av mor”.

Likevel sørger norske myndigheter, ved NAV Utland, for å kreve inn barnebidrag fra Schevig. Og til alt overmål; et barnebidrag som er økt med 135 prosent etter en kjennelse i en tysk domstol.

- I 2002 startet min ekskone prosessen med å frata meg foreldreretten. Hennes påstand var at jeg ikke viste interesse for min datter, fordi jeg bare hadde besøkt henne to ganger siden hun flyttet til Tyskland. Det ble ikke nevnt at jeg kun fikk være sammen med henne i to timer per besøk. Det ble heller ikke tatt hensyn til at jeg i denne perioden hadde betalt nærmere 40.000 kroner i flybilletter for åtte turer til og fra Norge, sier Kjell Schevig.

Da tysk rett behandlet saken, stilte moren til Schevigs to eldste barn opp som vitne for sin tidligere ektemann. Hun tilbakeviste beskrivelsene av Schevig som uengasjert far, og påpekte for retten at han tvert imot er en oppofrende og tilstedeværende far. Også eldstedatteren Silje, som i dag er 20 år og studerer psykologi i Bergen, vitnet for sin far.

Men vitnemålene gjorde ikke spesielt inntrykk på den tyske dommeren.

- Den tyske domstolen fratok meg foreldreretten, og begrunnet beslutningen med høyt konfliktnivå og manglende samarbeid mellom meg og min ekskone. Som nordmann følte jeg at jeg var et lett offer for den tyske domstolen – fordi de visste at norske myndigheter var fraværende, sier Schevig.

Domstolen idømte Schevig også en økning i barnebidraget tilsvarende 135 prosent, med tilbakevirkende kraft.

- Dermed sitter jeg med en regning på over 100.000 kroner for fem år som jeg allerede har betalt bidrag for min bortførte datter etter norsk sats. Trondheim tingrett, Frostating Lagmannsrett og NAV Utland har godtatt det tyske kravet uten å mukke, sier en fortvilt og forbannet Kjell Schevig.

At norske lover ikke gir anledning for tilbakevirkende kraft i mer enn ett år, hjelper ikke. NAV Utland bøyer seg for domstolens beslutning om at Schevig skylder bidrag for fem år. År hvor han altså allerede har betalt norsk bidragssats.

En internasjonal avtale – Luganokonvensjonen – har som forutsetning at bidragsmottaker alltid er den svakere part i forholdet. I Schevigs tilfelle er det en høyst tvilsom forutsetning.

- Paradoksalt nok har min ekskone en inntekt som er over det dobbelt av min, samt at hun har en betydelig formue. Hun er det som på godt norsk kan kalles mangemillionær. Men den tyske domstolen mener at hennes inntekt er irrelevant, og norske myndigheter ønsker heller ikke å undersøke hennes økonomiske stilling. Min privatøkonomi har NAV Utland imidlertid ingen betenkeligheter med å utlevere til Tyskland, sier Kjell Schevig.

Lugano-konvensjonen forutsetter at bidragsmottaker alltid er den svake parten i forholdet, og derfor ikke skal tvinges til å gå til søksmål i motpartens bostedsland.

- Slike tiltak var helt sikkert nyttige den gangen da norske sjømenn etterlot seg hjelpeløse gravide kvinner rundt om i verden. Men i dag mener jeg NAV er tankeløse med sin lovforvaltning når de tillater at kyniske barnebortførere beriker seg på den samme konvensjonen, sier Kjell Schevig.

Han understreker at han gladelig skulle stilt opp som bidragsyter dersom datteren hadde fått det bedre av pengene.

- Hvis min datter virkelig hadde hatt behov for disse pengene ville jeg selvsagt ikke tatt denne kampen. Men det er ikke penger datteren min mangler, sier Kjell Schevig som inntil nylig satte sin lit til at Høyesteretts kjæremålsutvalg ville akseptere hans anke fra lagmannsretten og behandle saken i norsk domstol en siste gang.

Men den gang ei. For få dager siden kom avslaget fra Høyesterett. Saken er avvist. Dermed er punktum satt.

- Jeg hadde egentlig ikke regnet med annet. Denne saken er slurvet gjennom rettsystemet i rekordfart. Trondheim tingrett avsa sin kjennelse 26. juni i fjor, Frostating lagmannsrett behandlet anken 19. oktober og sju dager inne i det nye året kom altså punktumet fra Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er effektiv saksbehandling, det – bare så synd det ikke gjelder samme praksis for resten av denne saken, sier Kjell Schevig bittert.

Når det gjelder framtiden og eventuelt samvær med sin datter, er Kjell Schevig en slagen mann. Han har rett og slett gitt opp håpet.

- Jeg må nok bare innse at jeg må vente til hun blir gammel nok til å hevde sin egen vilje. Jeg håper inderlig at hun vil ta kontakt når den tid kommer, sier Kjell Schevig tankefullt.